Dato: 14. november, 2006
Det som går opp...
Med et smell var arbeidet gjort. Det lave dunket hørt da kroppen traff teppet satt som et punktum for alle hendelsene. Flammene fra stearinlyset lyste opp rommet på en måte som virkelig understreket situasjonen. Pistolen hang slapt ned fra hendene mine. Jeg skalv. Var det virkelig slik det skulle ende?
”Et selskap?” Det var tirsdags formiddag, og sola skinte som bare det. Det var heller ikke bare sola som skinte, min kamerat Arild sto i døra. ”Det kan du da ikke mene! Du husker hvordan det endte forrige gang!” utbrøt jeg. ”Jeg tenkte vi skulle hatt en liten sammenkomst hos meg nå på søndag…” begynte han, som om han ikke hadde hørt hva jeg sa. ”… og så kan vi ha det litt skøy!” ”Jeg er ikke helt sikker på om du kan arrangere noe som dette, men jeg må vel komme for å holde orden på sakene.”
Ti minutter senere sto jeg alene inne i stuen min. Døra var stengt, og Arild var ute av verden. Det var ikke det at jeg ikke likte planene om festen. Tvert imot, de passet meg perfekt! Jeg hadde lenge hatt en liten sak jeg skulle ha fått ordnet, og denne situasjonen passet meg utmerket. Jeg og Arild hadde faktisk hatt en liten konflikt.
En indre konflikt hadde brutt ut i meg. Gamle følelser og arr hadde blitt revet opp igjen. Etter et ukjent tidsløp hadde jeg bestemt meg; jeg visste at det var nå eller aldri. Et par små øyeblikk senere sto jeg inne på bakrommet. Hauger av gammelt papir flakset rundt mens jeg gravde etter en forglemt fortid. Ikke lå den i noen av skuffene, og heller ikke i eskene. Min leting i skapene ble brått avbrutt da jeg kom på hvor jeg så den sist: hengende på en flis bak skapet. Det var nettopp der jeg fant den. En skinnende Enfield no. to mark I revolver. Ikke en stille sak akkurat, men jeg hadde god grunn til å bruke den. Planene begynte å ta form.
Jeg spiste, og da jeg så på klokken var det lørdag. Tiden hadde gått fortere enn noen gang. Jeg hadde brukt hele tiden på å forberede meg. Alt var planlagt, ned til den minste detalj. Det var perfekt. Til slutt kom søndagen. Dagen var grå og deprimerende; solen greide ikke skinne gjennom skyene, og tåken lå som et teppe over byen. En siste gjennomgang av hele planen var det siste jeg gjorde før jeg forlot mitt lille rede. Et undertrykt fnis fulgte meg nedover de kjølige gatene når jeg tenkte på at Arild fortsatt ikke hadde innsett hva jeg hadde skjønt. Ekkoet av den ikke lengre undertrykte latteren min gjallet gjennom de tomme bakgatene. Endelig skulle det være over.
Selskapet hadde nesten startet da jeg ankom. De aller fleste hadde kommet, og sto nå og pratet i små grupper. De minnet meg om rovdyr samlet om et nyfelt bytte, men det var ikke noe problem nå. Ikke lenge etter var vi samlet inne i storstua.
”Vel møtt!” Det var Arilds smilende ansikt som sto på bordet og ropte ut i forsamlingen. Han annonserte at han skulle holde en velkomsttale, men den fikk meg ikke akkurat til å føle meg velkommen. Selv om jeg hadde levd med han som kamerat i mange år, kunne jeg ikke fordra ham lengre. Alt ved ham gjorde meg kvalm. Utseende, klærne, personlighet, måten han rører i kaffen sin om morgenen! Alt sammen, kvalm!
Alt var ordnet, og planen var klar til å iverksettes. Jeg gikk gjennom mengden for å finne festens midtpunkt. Plassert helt innerst i rommet fant jeg ham: Arild. ”Hei, hvordan går det?” sa han. Jeg smilte litt til ham. Dels fordi det virket som det mest høflige å gjøre i den situasjonen, men også fordi dette kanskje var siste gang jeg måtte svare på spørsmålene hans. ”Bare bra!” svarte jeg.
Den vennlige praten som gikk blant forsamlingen ble brått avbrutt av noe uventet. Noe kom knusende inn gjennom vinduet, etterfulgt av en plutselig røykutvikling. Ikke lenge etter var røykvarslerne i gang, og sprinklingsanlegget spylte ut vann. Roping fra alle kanter, folk som løp mot utgangen, apokalypse i hver en krok.
”Jeg ønsker at du skal holde deg her.” Det var jeg som sa det. Kjølig, med en stemme som gav selv meg frysninger. Arild var på vei ut av rommet, i likhet med alle andre. Jeg dro fram revolveren, og siktet den diskré mot hodet hans. Ansiktsuttrykket i det øyeblikket sa til meg at han skjønte hva jeg hadde kommet for. ”Det var du som drepte henne!” Den kjølige stemmen var helt byttet ut med en ropende, gal stemme. Hvis ikke den andre skremte meg nok, så gjorde denne jobben. ”Er det dét dette gjelder?” sa Arild, mer rolig denne gangen. ”Jeg trodde de fleste hadde skjønt at det var meg.” ”Men jeg så det med mine egne øyne! Du sto der med pistolen! Det var ingen andre i rommet!” ”Du misforstår! Hun… gjorde det…” Arild brukte den samme unnskyldningen politiet brukte. At han våget. ”Jeg skal ordne opp i det de andre ikke greide! Rettferdigheten skal seire!” Jeg trykket inn avtrekkeren.
Med et smell var arbeidet gjort. Det lave dunket hørt da kroppen traff teppet satt som et punktum for alle hendelsene. Flammene fra stearinlyset lyste opp rommet på en måte som virkelig understreket situasjonen. Pistolen hang slapt ned fra hendene mine. Jeg skalv. Var det virkelig slik det skulle ende?
Planen min var perfekt. En røykbombe skulle skape kaos blant floden av mennesker. I stedet for å fjerne vitnene fra området skulle jeg blende dem i deres egen frykt. Skuddet skulle være fra nært hold. Det eneste som gjensto var å plassere revolveren, som en gang tilhørte Arild, i hans egen hand. Det var perfekt.
Kun en faktor hadde jeg ikke regnet med: den menneskelige faktoren bak det hele. Jeg kunne bare ikke legge fra meg våpenet. Kanskje jeg ikke var den perfekte morder likevel.
Kanskje han hadde rett likevel?
