Fordypningsemne

Fordypningsemnet er Kunnskapsløftets motstykke til særemnet. Som før har elevene stor valgfrihet når det gjelder hva de vil arbeide med. Vi fikk lang tid til å gjøre det, omtrent et halvt år. Det som derimot er forandret er man i denne perioden bare skulle samle inn informasjon. All skrivingen foregikk på skolen i løpet av én dag.

Som mitt fordypningsemne leste jeg bøkene 1984 (av George Orwell), Utopia (av Thomas More) og Askefolket (av Elin Brodin), og studerte hva de hadde å si om utopi og dystopi. Les videre for å finne ut mer.

Utopi eller dystopi?

En utopi høres vidunderlig ut: Ingen er sultne, ingen blir ranet, og ingen lider nød på noen annen måte, fordi alle har det de trenger. Alle er lykkelige hele tiden. En dystopi høres ut som det helt motsatte, hvor alle er undertrykte og individet ikke spiller noen rolle. Men er disse to virkelig så forskjellige? Hadde du vært lykkelig hvis du bare hadde det du trengte?

I denne oppgaven har jeg sett på tre bøker: Thomas Mores Utopia, Elin Brodins Askefolket, og George Orwells 1984. Jeg har valgt å se hovedsakelig på de politiske sidene av utopien og dystopien, så jeg vil i større grad fokusere på Utopia og 1984.

Ordet ”utopia” har sine røtter i det greske. Det er en sammensetning av ου, som betyr ”ikke”, og τόπος, som betyr ”plass” til ”ingen plass”. Ordet kommer fra navnet til landet beskrevet i Thomas Mores bok av samme navn, og det er også her det har hentet betydningen sin fra. En utopi er et perfekt samfunn, der alt fungerer som det skal og alle er lykkelige. Ordet brukes av og til mer bokstavelig om planer om ideelle samfunn som virker urealistiske. (Wikipedia 3)

Ordet ”dystopi” oppsto ikke før i 1868, i en tale for det britiske Parlamentet holdt av Greg Webber og John Stuart Mill. Ordet har samme struktur som ”utopia”, bare at de i stedet bruker prefikset δυσ-, som betyr ”dårlig” eller ”unormal”. Dystopia kan derfor oversettes med ”dårlig plass”. En dystopi er det motsatte av en utopi. Det er et dårlig samfunn, der hverdagen til de fleste er preget av undertrykkelse og lav levestandard. (Wikipedia 1)

Utopia ble skrevet av St. Thomas More og ble utgitt for første gang i 1516. Det er fra tittelen på denne boken begrepet ”utopia” kommer fra. Boken beskriver et møte Thomas More hadde med den oppdiktede personen Raphael Hythlodaeus under et besøk i Antwerp. Hythlodaeus er oppdagelsesreisende, og har reist gjennom mange fremmede land rundt om i verden. Han har dermed blitt godt kjent med ulike styresett og deres styrker og svakheter, og dette bruker han til å gi relevante eksempler i diskusjoner. Boken er delt i to deler. Den første delen er en samtale mellom More og Hythlodaeus. More prøver å overtale ham til å bruke erfaringene sine i tjeneste hos en konge, mens Hythlodaeus selv mener at han ikke passet inn der. Kongene var bare ut etter makt og rikdom, mens rådgiverne var for sta til å innrømme at de tok feil. Hythlodaeus var i tillegg i mot kapitalismen, som han mente ville føre til at noen ble svært rike, samtidig som de fattige gjorde det samfunnsnyttige arbeidet:

”Though, to tell you the truth, my dear More, I don’t see how you can ever get any real justice or prosperity, so long as there’s private property and everything’s judged in terms of money – unless you consider it just for the worst sort of people to have the best living conditions, or unless you’re prepared to call a country prosperous, in which all wealth is owned by a tiny minority – who aren’t entirely happy even so, while everyone else is simply miserable.” (More 2003, s. 44)

Som et bedre alternativ foreslo Hythlodaeus det som var i bruk i Utopia, et av landene han hadde besøkt. Dette landet var i hovedfokus i den andre delen av boken, som er en detaljert beskrivelse av de sosiale, de politiske, de økonomiske og de religiøse forholdene i dette landet.

Det er usikkert hva More egentlig mente med boken (More 2003). På den ene siden er det mulig å tolke det som en oppskrift på det More mente ville være det perfekte samfunn. Ved første øyekast kan det også se ut som at han ville gi et inntrykk av at det var gjennomførbart i praksis, siden hele historien er skrevet som om det var virkelig. Reisen til Antwerp var virkelig, og Hythlodaeus sin bakgrunnshistorie er blandet inn i virkelige hendelser. Han har også lagt ved det utopiske alfabetet og et eksempel på utopisk diktning. More skrev til og med at han ville ha lagt ved den nøyaktige plasseringen til øya, dersom ikke noen hadde hostet akkurat i det Hythlodaeus hadde fortalt det. Til sammen gav boken inntrykk av at det var virkelig. Noen hadde til og med kritisert Mores forfatterskap, siden det eneste han gjorde var å gjenfortelle det noen andre hadde skrevet! (More 2003)

Men hvis man ser litt nærmere på saken, ser man at Utopia sannsynligvis ikke var ment å skulle tolkes bokstavelig. Mange av de skikkene som ble brukt i Utopia – blant annet religionsfrihet, ekteskap blant prester og aktiv dødshjelp – var imot Mores egne meninger som katolikk, noe karakteren i boken også gir uttrykk for. Ordet Utopia kommer fra gresk og betyr ”ingen steder”, mens Hythlodaeus betyr ”forvalter av nonsens”. I tillegg avslører det vedlagte diktet at det utopiske ordet for ”jeg”, er ”he”, engelsk for han. Dette refererer kanskje til forholdet mellom More og Hythlodaeus (More 2003). Det er mer sannsynlig at More ikke ville at det skulle bli tolket bokstavelig, men at det heller var en kritikk mot det europeiske samfunnet, og at det skulle skape debatt.

Elin Brodins bok Askefolket fra 1988 beskriver møtet mellom to ulike kulturer, byfolket og askefolket. Handlinger finner sted i en verden herjet av kjernefysisk krigføring, og det var ut fra denne krigen askefolket ble skapt. Askefolket levde i de radioaktive ruinene etter nedslaget av en atombombe, og har derfor mutert til kjemper. Dette har også gitt dem diverse problemer, som stor hyppighet av kreft, og som et resultat holder de på å dø ut. Historien fortelles gjennom parapsykologen Hilary Milholland, en forsker fra Den Store Byen, som har tatt på seg ansvaret med å ta med seg den klarsynte jenta Adelheid til askefolket. Møtet mellom de to folkegruppene i den råtnende verden ender med begges undergang, og et nytt samfunn oppstår.

Nineteen Eighty-Four, eller bare 1984, ble skrevet av den engelske forfatteren Eric Arthur Blair, mer kjent under forfatternavnet George Orwell. Boka, som ble utgitt i 1949, beskriver samfunnet og politikken i en framtid der alt er under statens kontroll. Landet handlingen finner sted i, Oceania, er en av tre supermakter i verden, som fører en evigvarende krig. Oceania styres av Partiet, representert gjennom Storebror, som har oppnådd en nærmest guddommelig makt takket være deres totale kontroll over innbyggernes sinn og hukommelse. Ved hjelp av såkalte fjernskjermer, som er en kombinasjon av en TV og et overvåkningskamera, kan Partiet overvåke alle som betyr noe døgnet rundt. All mistenkelig aktivitet kunne straffes med mange år i fangeleir, eller med døden:

”The thing that he was about to do was to open a diary. This was not illegal (nothing was illegal, since there were no longer any laws), but if detected it was reasonably certain that it would be punished by death, or at least by twenty-five years in forced-labour camp” (Orwell 2000, s. 8)

Beskrivelsen av samfunnet blir drevet av historien om Winston Smith, som arbeider i sannhetsministeriet, hvor jobben hans er å forfalske fortiden. Winston var i hemmelighet imot Partiet, og ønsket han kunne gjøre noe for å stoppe det. Han hadde en følelse av at O’Brien, en mann i en høy stilling var med ham. Selv om han er gift, starter han et forhold med en yngre kvinne, Julia, og sammen får de hjelp av O’Brien til å bli med i Brorskapet, en motstandsorganisasjon. Winston og Julia blir etter hvert arresterte, for det viser seg at Brorskapet sannsynligvis var oppfunnet av Partiet, og O’Brien hadde lurt dem hele tiden. Etter lange økter med tortur og mental nedverdigelse, blir Winston indoktrinert i Partiets filosofi. Til slutt blir han nødt til å forråde Julia, og han innser at han også elsker Storebror: ”But it was all right, everything was all right, the struggle was finished. He had won the victory over himself. He loved Big Brother.” (Orwell 2000, s. 311)

George Orwells 1984 er et godt eksempel på dystopisk litteratur, og inneholder mange av de typiske trekkene. Boka ble skrevet i 1949, rett etter andre verdenskrig, og det var fra de mange totalitære regimene som blomstret på den tiden at Orwell hentet inspirasjonen sin (Wikipedia 2). Spesielt har Sovjetunionen mange likheter, og var sannsynligvis hovedinspirasjonen: Det som begynte som en sosialistisk revolusjon, ble etter hvert en totalitær stat. Orwell tok modellen, og bygde videre på den: ”With comparison with that existing today, all the tyrannies of the past were half-hearted and inefficient.” (Orwell 2000, s. 214)

Politikken i dystopiske samfunn er som oftest basert på ekstreme ideologier, og styresmaktene har ofte stor makt over folket (Wikipedia 1). Dette kommer klart frem i Orwells bok, hvor Partiet kan endre fortiden, få folk til å sveve eller bestemme at 2 + 2 = 5. I følge partiets metafysiske filosofi er dette noe som virkelig skjer, og ikke bare noe de får folk til å tro. For hvis ikke fortiden har noen objektiv eksistens utenfor menneskenes sinn og deres nedtegnelser, og Partiet har kontroll over alle sinnene og alle nedtegnelsene, da har Partiet også kontroll over fortiden (Orwell 2000). Denne store autoriteten finner vi også igjen i Brodins bok. Askefolket levde etter Det Kollektive Underbevisstes vilje, som den ble fortalt til dem gjennom magikerne deres. Dette var ofte imot deres egen vilje, som vi så når Sorte Rose bestemte hvem som skulle gifte seg med hvem, eller hvem som skulle bli eleven hans. Selv om vi får vite lite om politikken i Den Store Byen, får vi høre at det er mye fattigdom, mange protester og tortur av fanger (blant annet av små barn). Når det hele munner ut i en borgerkrig, virker det som om ikke alle er like fornøyde med styresmaktene (Brodin 1992).

Ofte er det slik at styresmaktene har forbudt all organisasjonsvirksomhet bortsett fra den de selv står for. Et fritidstilbud blir dermed enda en arena der myndighetene kan påvirke personene med deres politikk (Wikipedia 1). Dette ser vi i 1984, der Partiet bruker ungdomsorganisasjoner som Spionene til å påvirke barn med. Barna lærer der å spionere på foreldrene sine, og de nøler ikke med å melde dem til politiet dersom de hører noe mistenkelig (Orwell 2000).

Religion er ofte forbudt i dystopier (Wikipedia 1). Dette ser vi i 1984, hvor kirkene enten har blitt knust, eller blir brukt som museer til Partiets fordel. Religionen har her blitt byttet ut med en nærmest religiøs tilknytning til Partiets tilsynelatende leder, Storebror:

”Big Brother is infallible and all-powerful. Every success, every achievement, every victory, every scientific discovery, all knowledge, all wisdom, all happiness, all virtue, are held to issue directly from his leadership and inspiration. Nobody has ever seen Big Brother. He is a face on the hoardings, a voice on the telescreen. We may be reasonably sure that he will never die, and there is already considerable uncertainty as to when he was born.” (Orwell 2000, s. 216-217)

Ideen til Storebror kom sannsynligvis fra Stalins rolle i Sovjetunionen: ”Stalin sto alene igjen på toppen, og mange sovjetborgere dyrket ham nærmest som en gud fordi han hadde brakt dem stabilitet, utdanning og økonomisk framgang.” (Libæk 2008, s. 172)

De fleste dystopiene har også et svært markert klasseskille, hvor det er praktisk talt umulig å bevege seg fra én klasse til en annen (Wikipedia 1). Også dette ser vi i 1984, hvor samfunnet et delt i tre klasser: Det Indre Partiet, det Ytre Partiet og proletariatet. Hvor man havner, blir bestemt av en test man tar når man er 16, og det er sjeldent folk beveger seg mellom klassene. Det Indre Partiet regnes som overklassen, og har mange fordeler, blant annet at de kan slå av teleskjermen en halvtime om dagen (Orwell 2000).

På hvilken måte kan en utopi være lik et dystopi? I mange tilfeller, er målet til et dystopisk samfunn å skape en utopi: ”Many dystopias, found in fictional and artistic works, can be described as a utopian society with at least one fatal flaw” (Wikipedia 1). Helt fra starten av var utopier – som det ligger i ordet – urealistiske. Med det negative menneskesynet som begynte å bli gjeldende etter økonomiske kriser og krigene på 1900-tallet, virket utenkelig å opprette en utopi, rett og slett fordi menneskene ikke kan skilles fra egoisme og kriminalitet. Det blir derfor nødvendig å fjerne noe, som fri vilje eller retten til privatliv for å kunne skape utopier. Dette kan vi også se selv i Mores Utopia, hvor luksusen har blitt minimal. For å få folk til å arbeide, har man også fjernet privatlivet: ”Everyone has his eye on you, so you're practically forced to get on with your job, and make some proper use of your spare time.” (More 2003, s. 65). Dette sitatet kunne hørtes ut som om den var hentet fra 1984.

Det at individet mister sin identitet er på mange måter felles for både utopien og dystopien. I 1984 mistet enkeltmennesket sin betydning, og ble tvunget til å fullstendig underkaste seg partiet (Orwell, 2000). I Utopia måtte alle jobbe for fellesskapet. Alle går i de samme klærne, klær laget av grov, fargeløs ull. Alle husene er helt like. Det går ikke an å skille en by fra en annen. Familien er heller ikke av stor betydning. Folk jobber med det samme som foreldrene, og hvis de ikke er fornøyde med det, måtte de adopteres bort til en familie som har en jobb de likte bedre. Bortsett fra grunnleggeren, Utopos, vet vi ikke navnet på en eneste utopianer.

Vi har sett at en utopi og en dystopi kanskje ikke er de polare motsetningene som man kanskje skulle tro. Likevel vil jeg ikke si det er helt rettferdig å si at samfunnet i Mores Utopia, er i samme klasse som samfunnet i 1984. Selv om individet mister sin identitet, og fellesskapet prioriteres, er det ikke gjennomført ondskapsfullt og undertrykkende, slik som Partiets styre i 1984.

Litteraturliste

• Brodin, Elin 1992: Askefolket. Oslo: H. Aschehoug & Co.
• Libæk, Ivar et al. 2008: Historie Vg3. Oslo: Cappelen Damm AS.
• More, Thomas 2003: Utopia. London: Penguin Books Ltd.
• Orwell, George 2000: Nineteen Eighty-Four. London: Penguin Books Ltd.
• Wikipedia 1: Dystopia (søk; 03.03.2009)
• Wikipedia 2: Nineteen Eighty-Four (søk; 03.03.2009)
• Wikipedia 3: Utopia (søk; 03.03.2009)

(Les videre)

Litteraturhistorien på én side + Hamsun

Teksten ble skrevet til en innlevering i januar i år. Oppgaven var todelt: I den første delen, som skulle utgjøre omtrent en side av teksten, skulle vi oppsummere litteraturhistorien fra 1700-tallet og fram til i dag. I den andre delen skulle vi skrive om en kunstner fra denne perioden som vi var interessert i. Jeg valgte da å skrive om Knut Hamsun.

Litteraturhistorien og Hamsun

Opp gjennom hele historien har litteraturen i stor grad blitt styrt av motsetninger. Vi har motsetningene mellom fornuft og følelser, mellom det tradisjonelle og det moderne, og motsetningen mellom menneskenes rasjonalitet og deres irrasjonalitet. Når en av sidene i en slik «skålvekt» blir for stor, vil den andre stige fram som en motreaksjon.

Den delen av litteraturhistorien jeg har lært om i år, starter på 1700-tallet. Verden hadde akkurat forlatt middelalderen, er periode preget av konflikter og religiøse dogmer. Menneskenes oppgave i verden var å tjene Gud, og dette var den eneste veien til lykke. På 1700-tallet endret dette seg. Da oppsto det en bevegelse som i dag kalles det moderne prosjektet. Sentralt her var troen på framskrittet, at menneskene kan gjøre verden bedre; fornuften, at logisk tenkning kan løse problemer; og opplysning, at verden blir bedre hvis folket har mer kunnskap. I motsetning til i middelalderen, sto mennesket nå i sentrum av verden. Den industrielle revolusjonen, som begynte i England på denne tiden, ble et eksempel på hva menneskene kan gjøre med fornuften.

Den industrielle revolusjonen hadde likevel en negativ side. Det trengtes folk for å bruke alt det nye maskineriet, og derfor utviklet det seg en ny klasse, arbeiderklassen. Og det var ikke alltid like lett å være arbeider. Romantikken hadde en stund vært den gjeldende retningen, men den ble nå møtt med kritikk fra dem som mente den idealiserte for mye. En ny retning vokste nå frem, realismen, som ville sette problemer under debatt ved å vise hvordan arbeiderne egentlig hadde det.

På 1900-tallet begynte en ny retning å gjøre seg gjeldende. Etter verdenskrigene begynte en del kunstnere å miste troen på det moderne prosjektet. Hadde fornuften og framskrittet bare gitt menneskene mulighet til å drepe hverandre? Det vokste nå fram en rekke nye retninger som en reaksjon mot dette, felles betegnet som modernismen. Det største kjennetegnet ved modernismen er at den bryter totalt med det tradisjonelle. I starten var modernismen svært kontroversiell, og lite populær blant de utenfor de kunstneriske kretsene, men i senere tid har den blitt mer akseptert. Denne kontrasten mellom det tradisjonelle og det modernistiske har fortsatt helt frem til i dag, og det lages stadig kunst av begge sorter.

En forfatter jeg har blitt litt interessert i etter det vi har lært om litteraturhistorien i år, er Knut Hamsun. Fra før av husket jeg navnet fra ungdomsskolen, og jeg har blitt fortalt at vi leste en av bøkene hans, Victoria. Likevel husker jeg nesten ingenting av dette, og det jeg husker slår meg ikke som særlig interessant. Men nå når jeg ser over det på nytt, ser jeg at Hamsun er mer spennende enn jeg først trodde. Både hans forfatterskap og de mer biografiske detaljene, og jeg har derfor bestemt meg for å se litt nærmere på dette her.

Knut Hamsun, som opprinnelig het Knud Pedersen, ble født i august 1859 i Lom. Ikke lenge etter, da Knut var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. Etter konfirmasjonen sin gikk han inn i en urolig tilværelse hvor han reiste rundt, og prøvde seg i mange forskjellige jobber. En av disse var forfatter, for det var i denne perioden, nærmere bestemt i 1877, at Hamsun skrev sin første bok: Den Gaadefulde. Boken fikk liten oppmerksomhet, på tross av at Hamsun prøvde å gi den ut både i Norge og i Danmark.

Etter den mislykkede bokutgivelsen, prøvde Knut Hamsun å finne lykken i USA. Der tilbrakte han tilsammen seks år i perioden 1882-1888. Han hadde reist dit fordi han likte de amerikanske idealene om frihet og likhet, men ble etter hvert møtt av en stor skuffelse. Hamsun oppdaget at det ikke var folket som satt med makten, men de som hadde penger til å kjøpe innflytelse. Dette førte til utgivelsen av en av Hamsuns bøker, Fra det moderne Amerikas Aandsliv, hvor han kritiserer levesettet, politikken og kunsten i USA. Men heller ikke denne boken fikk noen betydelig oppmerksomhet. På hans besøk i USA blir Hamsun også kjent med den anarkistiske bevegelsen, og allerede her kan vi se hans «tiltrekning» til kontroversielle politiske bevegelser som senere skulle koste ham en del av populariteten hans.

I 1890 slo Knut Hamsun endelig gjennom med romanen Sult. Romanen fulgte Hamsuns nye litterære program, som han lanserte samme år i artikkelen «Fra det ubevisste sjeleliv». Med dette tok han avstand fra den tradisjonelle litteraturen, som han mente var fylt av billig ytre psykologi, og promoterte en modernistisk stil, der forfatteren skal «gå under huden» på personene. Som Hamsun sa, så skal diktningen beskjeftige seg med «disse tankens og følelsens vandringer i det blå, skrittløse, sporløse reiser med hjernen og hjertet, selsomme nervevirksomheter, blodets hvisken, benpipens bønn, hele det ubevisste sjeleliv». Året etter utgivelsen reiste Knut Hamsun på en foredragsturné for å spre de nye ideene sine. Han fikk mye oppmerksomhet fra foredragene sine, blant annet fordi han gikk til direkte angrep på Henrik Ibsens diktning, også når Ibsen selv var til stede.

Sult er kanskje Knut Hamsuns mest betydningsfulle roman. Boken handler om en ung mann som er kommet til Kristiania for å prøve å etablere seg som forfatter. Dessverre går det ikke særlig bra, og mannen greier ikke tjene nok penger til mat, hus eller andre ting han trenger. I tillegg vil mannen for en hver pris unngå at andre skal vite at han er fattig. Av og til gir han de få pengene han har til tiggere, og han nekter å ta imot mat som deles ut til de fattige som har behov for den. En av de spesielle tingene med fortellingen er at leseren aldri får hvite hvem hovedpersonen er. Den forteller aldri navnet hans, og den gir heller aldri ut noen informasjon om bakgrunnshistorien. Resultatet er en roman om en forvirret forfatter i en uforståelig by, der fremmedgjøringen er helt tydelig. Sult kan regnes som en delvis selvbiografisk tekst, som forteller om Hamsun som ung.

Sult har også hatt betydning internasjonalt. Den har inspirert en rekke andre bøker, blant annet Franz Kafkas roman Prosessen, som også handler om fremmedgjøring i en storby. Jeg synes dette var spennende å høre, siden jeg har Prosessen, og det er overraskende å finne en slik kobling mellom en kjent bok og en kjent (norsk) forfatter.

Knut Hamsun begynte senere å skrive i en mer tradisjonell stil. Likevel var han fortsatt antimoderne, og han fortsatte å kritisere bysamfunnet. I 1917 gav han ut boken Markens Grøde, som skildrer en bonde og hans kone som bygger en gård og etter hvert en hel bygd, fra grunnen av. Det var denne boka som til slutt gav Hamsun nobelprisen i litteratur i 1920.

Som en stor motstander mot alt engelsk, og en beundrer av alt tysk, tok Knut Hamsun parti med nazistene da den andre verdenskrigen kom. Han forsvarte den tyske okkupasjonen i Norge, og skrev en hyllende nekrolog om Hitler etter hans død. På grunn av dette ble han stilt for retten etter krigen for landssvik. Han fikk en mental undersøkelse, og resultatet var at han hadde «varig svekkede sjelsevner», noe som reduserte dommen hans til en stor bot. Som sitt siste verk skrev Knut Hamsun boken På gjengrodde stier, som handler om rettssaken og oppholdet på psykiatrisk sykehus. Hamsun døde bare noen år senere.

Kilder

• Dahl, Berit et al. 2008: Grip teksten Norsk Vg3. Oslo: H. Aschehoug & Co.
• Wikipedia: Knut Hamsun (søk; 17.01.2009)

(Les videre)