Belgisk imperialisme, 1880-1908 og videre
Belgia var et lite land da verden gikk inn i imperialismens tidsalder. Det hadde ikke selv fått uavhengighet før i 1830, og hadde fortsatt ting innad i landet de måtte ordne opp i. Under disse omstendighetene var det få som ville trodd at Belgia skulle bli en betydelig kolonimakt i Afrika rundt århundreskiftet. Hvorfor skulle slikt et lite land med et lite folk som Belgia drive en slik politikk?
Belgias nye konge, Leopold II, så annerledes på situasjonen. For ham var det nettopp derfor han ville begynne med kolonialisme. Han ergret seg over hvor lite landet hans var, og om hvordan makten hans over det bare minsket. Dette, kombinert med et dårlig familieliv, fikk ham til å se mer etter andre gleder i livet hans: Penger og makt. Leopold mente at å opprette en koloni ville være en god kilde til begge deler. Han hadde allerede som ung tilbrakt en måned i Spanias arkiver for å studere fortjenestene de hadde fra koloniene sine, og han likte nok det han fant ut. «Belgia utnytter ikke verden,» sa han til en av rådgiverne sine.
Å skaffe seg en koloni var ikke bare bare. Mesteparten av jorda var allerede bebodd, og Leopold skjønte at stormaktene ikke bare ville la han erobre et stykke land. Han fant ut at han trengte en god grunn til å etablere en koloni, og organiserte derfor en praktfull konferanse for oppdagelsesreisende og geografer. Han la der frem planene sine om en rekke «gjestfrie, vitenskapelige og fredsskapende baser» i Afrika, for handelsmenn og misjonærer. Det var spesielt rundt Kongoelven, i et område som nylig var blitt utforsket av den kjente oppdagelsesreisende journalisten Henry Morton Stanley, Leopold var interessert i å plassere basene. Planen hans ble omtalt som «det største humanitære verk i vår tid.»
Til å utføre bygningsarbeidet hadde Leopold fått tak i Stanley selv. Hans oppdrag var i første omgang å opprette en base ved elvemunningen og veier opp dit fra havet, slik at han kunne frakte dampskip forbi de urolige strykene og opp til elvene. Planen var Kongoelven med alle sine forgreninger i landet kunne virke som infrastruktur når de skulle bygge ut videre. To år senere hadde Stanley fraktet og satt sammen to dampskip, og han hadde bygd flere baser ved breddene. Stanley var en hard arbeidsgiver. Tradisjonelle trekkdyr som hester og okser overlevde ikke klimaet, og alt ble derfor fraktet av bærere. De ble lagt i jern av den minste feil, og utmattelsen førte til at svært mange døde av sykdommer. Landområdene hadde Stanley kjøpt fra lokale høvdinger, uten å forklare dem hva de hadde skrevet under på. I denne perioden var det elfenben, omtalt som den tidens plast, Leopold interesserte seg i. Stanley hadde fått beskjed om at han måtte kjøpe alt elfenbenet han kunne få tak i. I tillegg skulle han opprette sperringer langs grensene, og et tollvesen.
Hele denne tiden fortsatte kong Leopold å overbevise verden om at det han drev på med var rent humanitært arbeid, enten for å «sivilisere» afrikanerne, eller for å gjøre slutt på den beryktede arabiske slavedriften. At han hadde begynt å drive handel, var bare for å minimere tapet. Etter omfattende lobbyvirksomhet blir Leopolds Kongo den 22. april 1884 anerkjent av USA. Andre land fulgte snart etter. Leopolds nye koloni, som nå het Fristaten Kongo, var mer enn 76 ganger større enn Belgia.
I begynnelsen av 1890-årene sto Fristaten Kongos hovedstad Boma ferdig, og det var her generalguvernøren satt. I virkeligheten hadde han liten makt over hvordan ting foregikk i kolonien. Alt ble styrt fra Leopolds kontorer i Brussel. Det lokale styret besto av hvite menn med ansvar for distrikter og elvestasjoner. Roen ble opprettholdt av en hær av leiesoldater, Force Publique, som var blitt dannet av Leopold i 1888. I tillegg gav Leopold noen private selskaper konsesjon til å drive handel i landet. Disse konsesjonsselskapene hadde private hærer, og tok ofte over statsmakten i områdene deres. Mange av dem var deleid av Leopold selv. Handelen gikk for det meste i elfenben, og det ventet bonuser på dem som kunne kjøpe det billig fra landsbyene.
Utover 1890-årene ble det stor økning i etterspørselen etter gummi i Europa. Leopold, som visste at han hadde en stor mengde villgummi i Kongo, så en mulighet for en ny stor inntektskilde. Dette innledet et nytt kapittel i historien. De innfødte ble tvunget til å arbeide med utvinning av gummi. Dette var et farlig arbeid, siden det omfattet å klatre i trærne for å nå de store gummiplantene. Kvinnene og barna ble tatt som gisler, mens mennene ble tvunget ut i skogen for å samle gummi. De som ikke greide å oppfylle kvotene, ble hardt straffet, blant annet med pisking og avskjæring av armer. Det var en annen ting som forbandt Leopold med avskårne hender. For å bevise at ammunisjonen ble «godt» brukt, måtte soldatene ta med seg høyrehånden til personene de skjøt, én høyrehånd for hver patron. Det hendte at de som ville bruke en kule på noe annet, for eksempel jakt, bare tok høyrehånden fra noen som var i live. Til gjengjeld for arbeidet sitt, fikk de nesten ingenting igjen.
Hele denne tiden greide kong Leopold å holde grusomhetene skjult fra resten av verden. Bortsett fra noen få kritikere, var folk flest positive til hans tiltak for å «sivilisere» og «bekjempe slaveriet.» Slik fortsatte det helt til slutten av 1890-tallet, da en mann ved navn Edmund Dene Morel kom inn i bildet. Som ansatt ved et dampskipsselskap satt han i Belgia og fulgte med på hva som ble fraktet til og fra Kongo. Han la merke til at gummilasten som ble eksportert var langt større enn det offisielt het seg. Det var altså noen som stakk av med store pengesummer. Han la også merke til at ingenting av verdi ble fraktet inn i landet, bortsett fra en betydelig mengde våpen. Det ble ikke betalt for gummien. Han trakk den riktige konklusjonen: det foregikk tvangsarbeid.
I de årene som fulgte ble skandalen et faktum for kong Leopold. Alle grusomhetene han sto bak kom fram i lyset, takket være en gruppe kalt Congo Reform Association, som Morel sto i spissen for. I store folkemøter hvor det ble holdt taler og vist lysbilder, fikk folk se hvordan afrikanerne hadde det. Folk tenkte ikke lenger på Leopold som en stor filantrop, men forbandt ham med avhugde hender. I mars 1908 ble Leopold, etter press fra England og USA, nødt til å selge Fristaten Kongo til den Belgiske staten. Leopold døde bare et år senere, uten å noen gang ha satt sin fot i Kongo.
Likevel ble ikke forholdene særlig bedre i det som nå hadde blitt omdøpt til Belgisk Kongo. Selv om tvangsarbeidet etter hvert ble avskaffet i den formen Leopold hadde brukt det i, ble afrikanerne fortsatt tvunget ut i salgsjordbruk gjennom høye skatter. De måtte fortsatt arbeide seg i hjel i gruvene. Siden Morels gruppe hadde mistet skurken sin, ble bevegelsen mindre motivert, og forsvant mer og mer. Likevel forbedret forholdene seg etter hvert, og Belgisk Kongo fikk ry som en mønsterkoloni.
I 1960 ble Belgisk Kongo uavhengig. Belgia mente at de ikke var klare, men fryktet opprør hvis de insisterte på å beholde makten. Det ble holdt valg, hvor mer enn 200 politiske partier stilte opp, men ingen av dem fikk flertall. Sammen dannet de en koalisjonsregjering, ledet av Patrice Lumumba. Når han begynte å snakke om økonomisk uavhengighet fra Europa, ble han utsatt for et attentat fra Joseph Désiré Mobutu, med støtte fra USA, som så gjorde statskupp og ble diktator. Han omdøpte landet på nytt til Zaire, etter ett av navnene på Kongoelven. Mobutu forble leder i Zaire helt til i 1997, da han ble styrtet, og landet ble omdøpt til det navnet det har i dag: Den demokratiske republikken Kongo. Det er usikkert hvor mye av dette som skyldtes kolonialismen, men det kan nevnes at Mobutu hadde flere likheter med kong Leopold II av Belgia.
Kilder
- Bull, Francis et al. 1972: Gyldendals Store Konversasjonsleksikon. Gyldendal
- Hochschild, Adam 2002: Kong Leopolds Arv. Pax.
- Libæk, Ivar et al. 2008: Historie Vg3. Cappelen Damm.
- Simensen, Jarle 1987: Grimberg Verdenshistorie. Cappelen.
