Henrik Wergeland og skolen

Gruppearbeid om Henrik Wergelands relevans til skolen i dag.

Henrik Wergeland

Den norske forfatteren Henrik Arnold Wergeland ble født 17. juni 1808 i Kristiansand, og døde 12. juli. 1845. Han vokste opp i en familie der de var fem barn, blant annet søsteren Camilla Wergeland som også var en kjent forfatter. Wergeland regnes av mange som Norges største lyriker gjennom tidene. Henrik Wergeland plasserte seg tidlig i sentrum for samtidens språkstrid og språkstrev. Han ville ha et norsk skriftspråk ved å ta et bygdemål og gi den ordentlig form ved å sammenligne det med norrønt.

Henrik Wergeland og Ibsen er begge sentrale i den norske undervisningen. Dette fordi begge var store personligheter som har utrettet mye. Henrik Wergeland har blant annet påvirket skriftspråket vårt.

Hvor selvfølgelig er egentlig Ibsen i dagens skole? De aller fleste vil nok si at det er uunngåelig å i det minste røre ved noen av tekstene hans, men er det fortsatt slik? Den gamle læreplanen for norsk i videregående skole (av reform 94), stilte en rekke krav til hva eleven skulle ha kunnskap om. Blant annet var Henrik Ibsen og Henrik Wergeland nevnt rett ut. I den nye læreplanen for kunnskapsløftet er kravene mindre konkrete. Det står som mål for opplæringen at eleven skal kunne lese og tolke både eldre og moderne tekster, men det står ingen krav til hvilken forfatter som skal ha skrevet dem. I teorien betyr dette at det er opp til den enkelte lærer om elevene skal lære om Ibsen. Likevel blir nok ikke Ibsen og Wergeland borte fra den norske skolen. De aller fleste lærerne er mer eller mindre bundet til lærebøkene, som for det meste holder seg til tradisjonelle læremetoder. Selv om verken Ibsen eller Wergeland står skrevet svart på hvitt i læreplanen, er de fremdeles to forfattere som har vært viktige for oppbygningen av Norge.

Etter at unionen med Danmark ble oppløst, var nordmenn ute etter å framheve det norske. En viktig del av alle kulturer er språket og dette kom i fokus også her i Norge. Det oppstod da en debatt om hvordan det norske språket skulle ta form. Henrik Wergeland var en av de som engasjerte seg i denne debatten. Han syns at nordmenn, som det selvstendige folk de var, måtte ha sitt eget språk. Wergeland mente at vi skulle skrive slik det var naturlig for oss, bl.a. fordi det da ville bli lettere å lære seg både å lese og å skrive. Han ønsket å fornorske dansken, noe han selv gjorde i forfatterverkene sine. Dette er mest i retning av bokmål, som i dag er Norges største skriftform.

Wergeland var en sentral person i språkdebatten, men viktigheten av hans synspunkt hever seg ikke spesielt over meningene til de andre store navnene i språkdebatten.

Da Wergeland var 16 år hadde han skrevet flere dikt, småfortellinger, og en rekke Holberginspirerte skuespill som ble oppført hjemme på Eidsvoll. Det var i 1821 han fikk sitt første arbeid trykt, som var en historie med skrekkromantiske innslag. Wergelands utvikling som dikter hadde en sammenheng med alle forelskelsene i løpet av ungdomstiden. Allikevel er det ikke noen hemmelighet at han var mest produktiv mens han lå på sykeleiet. Wergelands diktning spenner fra det visjonære, kosmologiske diktet Skapelsen, Mennesket og Messias til barnedikt som «Den prægtigklædte Sommerfugl», fra undergangsdikt som «Cæsaris» til idyller som «Hardanger».

Kilder

• Norsk i kunnskapsløftet av 2006 (K06), Utdanningsdirektoratet
• Norsk i Reform av 94 (R94), Utdanningsdirektoratet
• Diverse informasjon på ark, tildelt av lærer.
• Henrik Wergeland, Wikipedia

(Les videre)

Hva med meg?

Skrevet til heldagsprøve norsk hovedmål våren 2008. En noe spesiell tekst...

Hva med meg?
En surrealistisk novelle om galskap.

Byen var full av folk. De svermet overalt i gatene. Jeg satt på en benk ved fontenen, en stor fontene dedikert til et eller annet. Jeg husker ikke hva. Det var den travle timen, når alle menneskene begynte å bevege på seg. Det skjedde nesten hver dag når kvelden kom, og byen ble litt tommere etterpå. Jeg fulgte med på folkene som gikk forbi, men de så ikke på meg. De ville ikke se på meg.

Jeg gikk nedover gaten. Eller, kanskje det er bedre å si at jeg snirklet meg nedover gaten. Det var jo den travle timen, og alle hadde bestemt seg for å gå motsatt retning som meg. Menneskene var opptatte med sine egne ting. Snart måtte jeg gå mot høyre, snart mot venstre. Jeg spekulerte på hvorfor alle gikk imot meg. Det syntes alltid å være slik at når man går mot strømmen er det ingen som –

Brått ble jeg revet ut av tankene mine. En person hadde skunset til meg. Jeg snudde meg, men så bare ryggen hans. Han fortsatte å snakke i den lille boksen hans og latet som om ingenting hadde hendt. Jeg ropte etter han, men fikk ingen reaksjon. Til slutt ble jeg nødt til å løpe etter ham.

Du dyttet til meg, sa jeg. Han forklarte at det var et uhell, og at det var uunngåelig å komme borti noen på en slik travel gate. Uunngåelig? Til slutt beklaget han seg, og sa at det ikke skulle skje igjen. Jeg var glad, og forklarte han hva han måtte gjøre. Det ville gå ham godt når den dagen kom. Jeg hadde hjulpet én til. Jeg liker å hjelpe folk.

Det ringte i en liten bjelle da jeg åpnet døra inn til butikken. Mannen bak disken smilte forsiktig til meg når jeg gikk forbi. Han pleide å gjøre det. Jeg forsynte meg med det vanlige, og la det på disken. Mannen hadde ikke en gang sett på det før han fortalte meg hva det kostet. Jeg betalte. Pengene hadde jeg fått fra menneskene jeg hadde hjulpet.

Jeg hadde allerede kommet meg ut på gaten utenfor da jeg fikk øye på henne. Hun gikk i raskt tempo nedover gaten, det var tydelig at hun visste hvor hun skulle. Jeg var lettet. Hun hadde det travelt, og kom sannsynligvis ikke til å få øye på meg. Men dessverre. Hun snudde seg brått i min retning. Gjennom hele folkemengden hadde hun greid å få øye på meg. Med enda raskere skritt enn i sted var hun nå på vei mot meg.

Denne damen var min mor. Det var lenge siden jeg hadde sett henne, og det var ikke tilfeldig. Hun kom helt bort til meg, og spurte om jeg hadde det bra og om jeg hadde nok mat. Ja, svarte jeg, jeg hadde det bra. Så sa hun… Hun sa at de ikke savnet meg, og at de ikke ville at jeg skulle komme hjem. Hjem? Hvorfor skulle jeg ville komme hjem? Nei, hjem skulle jeg ikke, nei. Nei. Ikke i det hele tatt. Ikke etter alt som hadde skjedd. Jeg hadde det helt fint her. Jeg hadde alt jeg trengte. Jeg hadde det bra.

Jeg hadde det bra.

Da jeg våknet var De her. Endelig, dagen var kommet. Jeg gikk ut til fontenen. De var der. Jeg gikk videre ut i gaten. De var der. Jeg så inn gjennom butikkvinduet. De var der. De var overalt.

Så begynte menneskene å forsvinne. En etter en, snart var alle borte. Noen tok De, andre hjalp jeg. Hvem som forsvant av hvilken grunn var det umulig å si noe om. Gatene begynte etter hvert å bli tommere og tommere. Til slutt var det ingen igjen, alle var borte. Bortsett fra meg. Jeg og De.

Til slutt hadde jeg oppnådd målet mitt. Jeg hadde hjulpet alle. Nå var det bare meg igjen. Hva med meg, tenkte jeg. Jeg kunne ikke hjelpe meg selv. Jeg spaserte gjennom de tomme gatene, helt til jeg kom til fontenen. Dette hadde jeg ikke tenkt på. Plutselig hadde De lagt merke til meg.

Jeg løp nedover gatene. De var tomme, så jeg kunne løpe for alt jeg hadde. De var etter meg. De var overalt. Plutselig kjente jeg noe ta tak i føttene mine, og jeg fløy ut av gangbroen, og ned mot veien under. I mine siste sekunder innså jeg at jeg virkelig var alene.

(Les videre)

Ingen nattero på Donald Duck

Skrevet i anledning heldagsprøve norsk hovedmål, 15. november 2007. Oppgaven var å analysere en tegneserie om Donald Duck.

Ingen nattero på Donald Duck

Det er noen katter som bråker utenfor soveromsvinduet ditt, og du får ikke sove. Noen kjenner kanskje til denne situasjonen; Donald skulle ønske han ikke gjorde det. Donald Duck: Nattlig Galskap er en tegneserie utgitt i Donald Duck & Co. i 2006. Serien ble tegnet av Mau Heymans og Comicup Studio, med manus av Kirsten de Graaf og Mau Heymans. Tegneserien er på bare en side, men likevel forteller den en god historie.

I tegneserien finner vi Donald i en situasjon han helst ville unngått: Katter bråker utenfor vinduet når han skal sove, og det er ingen som greier å gjøre noe med det. Han bestemmer seg for å kjempe med ild mot ild, og setter på en plate på full guffe. Selv om kattene blir jaget bort, blir ikke det nye bråket godt mottatt i nabolaget. Det hele ender med at Donald blir bombardert med gamle sko og støvler.

Den personen tegneserien har mest fokus på er Donald. Som vanlig blir Donald lett irritert, denne gangen på bråk fra noen katter i hagen. Han er også handlekraftig, som vi kan se på måten han selv bråker uten å tenke på konsekvensene, noe han får angre på til slutt. Donald er svært selvsikker (Han har gardiner med bilder av seg selv på): ”Hjelper ikke dette, så hjelper ingenting!” sier han om planen sin.

Bortsett fra Donald ser vi ikke så mye til andre personer. De eneste vi faktisk ser ellers er kattene, men vi vet også at det er noen naboer som kaster sko på bråket. Det er disse personene som får historien til å gå fremover, og til slutt får frem det morsomme poenget.

I og med at dette er en svært kort sammensatt tekst, er det ikke plass til så mange kompliserte språklige virkemidler. Handlingen er enkelt oppbygd. Den er presentert gjennom personene i kronologisk rekkefølge, og finner bare sted på én plass: Donalds hus og hage. Den har likevel greid å få til en form for sirkelkomposisjon, hvor det både starter og slutter med Donald i sengen sin. Siden jeg ikke kjenner til verken forfatteren eller konteksten, er den eneste lesemåten den tekstorienterte lesemåten. Teksten skal nok lære folk å være mer gjennomtenkte og forsiktige, samtidig som den skal underholde.

Språket er typisk for tegneserier. Setningene er skrevet så korte som mulig for å passe inn i snakkeboblene, og det er skrevet på en muntlig form. For eksempel brukes ”funket” i stedet for ”fungerte” i rute fem. En annen ting er måten de får frem noen av Donalds følelser på. ”For et infernalsk bråk! (Stønn!) Det er umulig å få sove!” I denne setningen ser vi hvordan de har fått fram et stønn fra Donald, selv om han ikke bokstavelig talt sa ”stønn”.

Tegneserien ville ikke vært det samme uten teksten. Donalds snakkebobler er helt runde i alle rutene. Teksten er skrevet med en lettlest skrifttype, uten noen ekstra effekter. Unntaket her er i den siste ruten, hvor Donald har blitt mer sint enn han var i begynnelsen. Her slipper han ut et irritert ”Ååå!” med store bokstaver.

Det er også en del annen skrift. Mesteparten består av onomatopoetika, som er svært vanlig i tegneserier. Denne skrifttypen er mer tilpasset situasjonen. I den første og den andre ruten kan vi se at kattenes mjauelyder er tegnet med store, skrukkete bokstaver. Denne skriften skal forankre følelsen av at det er uønsket støy. Musikken fra Donalds plate, ”Noteknekkersuiten,” og lyden av sko som treffer noe er også skrevet med en forvrengt, tykk skrift. Denne skriften er noe rettere enn den fra kattene, men den gir like fullt et inntrykk av at den bråker. Kanskje for å sette den i kontrast til den stille natten.

Tegningene er enkle, og fokuserer på det viktige. Donalds vegger og himmelen ute er store, hvite flater, uten noen detaljer. Det er likevel noen andre ting som er detaljerte, for eksempel kan vi se innholdet i søppelbøtten i rute tre, og Donalds platesamling inne i grammofonen i rute fire. En annen detalj er de små Donald-hodene på gardinene i rommet. I begynnelsen ser de irriterte ut, men i den siste ruten har de gått over til å se svimle og skuffede ut. Det er altså lagt mest vekt på de tingene som spiller en rolle i tegneserien, for at bakgrunnen ikke skal distrahere fra poenget.

Tegneserien er vanligvis sett fra et normalperspektiv. I den første ruten får vi en idé om hva som skjer gjennom et totalbilde av Donalds rom. I rute to får vi bygget videre på denne ideen, slik at vi får et overblikk over situasjonen. I den ruten finner vi et totalbilde av Donalds bakgård. Bildet er tegnet fra et punkt hvor vi ser litt ned på kattene og opp på Donald. Deretter får vi to totalbilder av hans plan for å få bort kattene, etterfulgt av to halvnære bilder av han i vinduet. Til slutt ender vi opp med et nytt totalbilde av Donald i sengen sin, svært likt det første.

Som i de fleste andre tegneserier er det strødd en del symboler rundt omkring. Allerede i den første ruten finner vi et godt eksempel. For å vise at Donald er sint, er det tegnet på noe som minner om små røykskyer over hodet hans. Når Donald blir svimmel etter å ha blitt truffet av skoene, kommer det stjerner rundt hodet hans.

Lyd er også blitt gjort synlig slik at det skal kunne brukes som et virkemiddel. Dette gjør at vi kan se hvordan lyden fra kattene ”siver” inn gjennom vinduet. Vi kan også se dette på kattene som bråker og på grammofonen når den spiller musikk. Lyden fra grammofonen er fulgt av noen stramme noter som skal gi en liten antydning om hvordan musikken høres ut.

Bevegelse er også tegnet på, slik at vi kan se hvordan ting beveger seg. Skoene som kastes gjennom luften får en stripe etter seg. En annen ting som dette brukes til er ”kunstig bevegelse”. Denne bevegelsen kan vi se et eksempel på i den siste ruten hvor Donald er svimmel, og det ser ut som det går rundt for ham. Sammen med stjernene og noen småfugler som kvitrer, et blåøye og noen kuler på bakhodet kommer meningen klart frem.

Donald ender til slutt opp tilbake i sengen. Han får det også stille, men får han sove? Man skulle tro at han hadde lært noe av dette, men jeg tror ikke det. Alt i alt var dette en bra tegneserie, selv om jeg syntes den var en smule forutsigbar.

(Les videre)