Hva med meg?

Skrevet til heldagsprøve norsk hovedmål våren 2008. En noe spesiell tekst...

Hva med meg?
En surrealistisk novelle om galskap.

Byen var full av folk. De svermet overalt i gatene. Jeg satt på en benk ved fontenen, en stor fontene dedikert til et eller annet. Jeg husker ikke hva. Det var den travle timen, når alle menneskene begynte å bevege på seg. Det skjedde nesten hver dag når kvelden kom, og byen ble litt tommere etterpå. Jeg fulgte med på folkene som gikk forbi, men de så ikke på meg. De ville ikke se på meg.

Jeg gikk nedover gaten. Eller, kanskje det er bedre å si at jeg snirklet meg nedover gaten. Det var jo den travle timen, og alle hadde bestemt seg for å gå motsatt retning som meg. Menneskene var opptatte med sine egne ting. Snart måtte jeg gå mot høyre, snart mot venstre. Jeg spekulerte på hvorfor alle gikk imot meg. Det syntes alltid å være slik at når man går mot strømmen er det ingen som –

Brått ble jeg revet ut av tankene mine. En person hadde skunset til meg. Jeg snudde meg, men så bare ryggen hans. Han fortsatte å snakke i den lille boksen hans og latet som om ingenting hadde hendt. Jeg ropte etter han, men fikk ingen reaksjon. Til slutt ble jeg nødt til å løpe etter ham.

Du dyttet til meg, sa jeg. Han forklarte at det var et uhell, og at det var uunngåelig å komme borti noen på en slik travel gate. Uunngåelig? Til slutt beklaget han seg, og sa at det ikke skulle skje igjen. Jeg var glad, og forklarte han hva han måtte gjøre. Det ville gå ham godt når den dagen kom. Jeg hadde hjulpet én til. Jeg liker å hjelpe folk.

Det ringte i en liten bjelle da jeg åpnet døra inn til butikken. Mannen bak disken smilte forsiktig til meg når jeg gikk forbi. Han pleide å gjøre det. Jeg forsynte meg med det vanlige, og la det på disken. Mannen hadde ikke en gang sett på det før han fortalte meg hva det kostet. Jeg betalte. Pengene hadde jeg fått fra menneskene jeg hadde hjulpet.

Jeg hadde allerede kommet meg ut på gaten utenfor da jeg fikk øye på henne. Hun gikk i raskt tempo nedover gaten, det var tydelig at hun visste hvor hun skulle. Jeg var lettet. Hun hadde det travelt, og kom sannsynligvis ikke til å få øye på meg. Men dessverre. Hun snudde seg brått i min retning. Gjennom hele folkemengden hadde hun greid å få øye på meg. Med enda raskere skritt enn i sted var hun nå på vei mot meg.

Denne damen var min mor. Det var lenge siden jeg hadde sett henne, og det var ikke tilfeldig. Hun kom helt bort til meg, og spurte om jeg hadde det bra og om jeg hadde nok mat. Ja, svarte jeg, jeg hadde det bra. Så sa hun… Hun sa at de ikke savnet meg, og at de ikke ville at jeg skulle komme hjem. Hjem? Hvorfor skulle jeg ville komme hjem? Nei, hjem skulle jeg ikke, nei. Nei. Ikke i det hele tatt. Ikke etter alt som hadde skjedd. Jeg hadde det helt fint her. Jeg hadde alt jeg trengte. Jeg hadde det bra.

Jeg hadde det bra.

Da jeg våknet var De her. Endelig, dagen var kommet. Jeg gikk ut til fontenen. De var der. Jeg gikk videre ut i gaten. De var der. Jeg så inn gjennom butikkvinduet. De var der. De var overalt.

Så begynte menneskene å forsvinne. En etter en, snart var alle borte. Noen tok De, andre hjalp jeg. Hvem som forsvant av hvilken grunn var det umulig å si noe om. Gatene begynte etter hvert å bli tommere og tommere. Til slutt var det ingen igjen, alle var borte. Bortsett fra meg. Jeg og De.

Til slutt hadde jeg oppnådd målet mitt. Jeg hadde hjulpet alle. Nå var det bare meg igjen. Hva med meg, tenkte jeg. Jeg kunne ikke hjelpe meg selv. Jeg spaserte gjennom de tomme gatene, helt til jeg kom til fontenen. Dette hadde jeg ikke tenkt på. Plutselig hadde De lagt merke til meg.

Jeg løp nedover gatene. De var tomme, så jeg kunne løpe for alt jeg hadde. De var etter meg. De var overalt. Plutselig kjente jeg noe ta tak i føttene mine, og jeg fløy ut av gangbroen, og ned mot veien under. I mine siste sekunder innså jeg at jeg virkelig var alene.

(Les videre)